Jeg var på båttur med familien sist helg (eller no sånnt). På kvelden den ene dagen fikk far det for seg at han ville ut å fiske makrell. Som en trofast fisker (okey da...!!!) blei jeg med han, av frykt for å nærmest kjede meg i hjel. Så vi kjørte ut mot havet (Rune Ruberg alarm!), og fant en nice plass. Vi heiv (snøret) uti et par ganger. Først jeg, så far, osv... Da det var min tur slapp jeg snøret langt ned. Men jeg sleit skikkelig med å få det opp igjen, så jeg regna med at jeg hadde satt sluken fast i bånn. Jeg fikk far til å kjøre båten, en liten jolle, mot der sena gikk ned i sjøen. Men det underlige var at da jeg hadde snurra sena nesten helt opp, var det fortsatt like tungt...

Svaret kom da jeg hadde snurra så langt opp at jeg kunne se sluken. Rettere sagt, det udyret som hadde hengt seg på sluken. Jeg trodde det var en forvokst sjøstjerne helt til jeg så det store hodet. Samtidig hørte jeg far si at det var en blekksprut. En BLEKKSPRUT! Hvem skulle tro de hadde blekkspruter i Skudeneshavn. Jeg visste det ikke før den var et par meter i fra meg. Men vi prøvde nå å få den oppi båten, men det var lettere sagt enn gjort. Blekkspruten var rett og slett en surpromp! Alle mine teorier om snille Blekkulf forsvant der og da. Far sa at den spruta blekk, men jeg så bare at sjøen blei litt mørkere. Gikk utifra at det var blekk jeg så... Etter en stund sugde blekkspruten vår seg fast i båten, og like raskt slapp den taket, og spruta blekk igjen. Uten å overdrive sier jeg at spruten gikk 1-2 meter opp i lufta, og rett på klærene til far.
Vi hadde ikke noe annet valg enn å slepe blekkspruten etter båten, til den store båten der mor var. Vi kjørte så forsiktig som mulig. Noen ganger måtte jeg "roe ned" far, for han kjørte litt raskere enn jeg (blekkspruten) likte. jeg var redd for å miste blekkspruten. Desverre gikk det ikke bedre enn at vi mista den, og vi hadde ikke mobiler med oss heller, så vi har ingen bilder av den.

Da dette "blekksprut-dramaet" endelig var over, reiste vi tilbake til båten, for det begynnte å bli kaldt. Far kjørte sånn at båten planet (og da kjører den kanonfort!!). Så skulle han bøye seg ned for å plukke opp et sitteunderlag som lå på golvet. Da glapp han taket i påhengen, og båten svingte vanvittig brått til høyre. Jeg husker ingenting, før jeg plutselig lå i sjøen. Brillene sank til havets dyp. Jeg kom meg oppover, og så rett i noe hvitt og tenkte: "Kjære Gud, jeg er under båten" Men det var jeg ikke. Det var rett og slett far sin t-skjorte jeg hadde sett på. Takk Gud for det. Jeg observerte at båten kjørte i sirkler noen meter bak oss, og vi måtte finne en stige. Heldigvis stod et par folk på land, som hjalp oss, og viste oss hvor det var en stige. Så måtte vi svømme til den. Det var ikke så langt, men det var den lengste svømmeturen jeg har hatt... Eller, slitsomme er vel ordet. Men det gikk bra, og Gud er god!

Lenge siden?

Hmm.... ja. Huske kje sist gong eg skreiv her inne, mn eg har rukke å vert på teamtur, i Sverige, å på ein båttur (der eg fiska ein blekksprut, å datt i sjøen me far min ittepå) siden sist. Men, eg e så tomme for ord når d gjelde blogging... mn sga nokk komma på noge tull;) Bare gje mg litt tid, så komme d vettu!

DOH!!!